Jeg mistet moren min til kreft. Ingen ord kan forklare følelsen av sorg, bedristring, tap, traumer og ensomhet jeg føler. Jeg hadde vært der med henne hvert sekund av krangelen hennes de siste 7 månedene. Tilbrakte hver natt med henne i de 1,5+ månedene hun var innlagt på sykehus. Hun døde i armene mine. Den største kvinnen jeg noen gang har kjent, og noen gang vil kjenne. Kvinnen som ofret alt for barna sine. Som slet fra bunnen og likevel sa Alhamdulillah for alt. Kvinnen som alltid hadde svarene og trøsten å gi barna sine de mest trivielle problemene. Jeg er en voksen mann som trodde jeg hadde alt i min hule hånd. Jeg tenkte på livet mitt som en euforisk rus hvor ingenting kunne gå galt. Nå føler jeg meg som et fortapt barn i en matbutikk. Han lengtet etter moren sin, vel vitende om at hun aldri ville komme tilbake. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå at dette er virkelig. Jeg ser kontakten hennes på telefonen min, jeg kan ikke ringe henne. Jeg klarer ikke å se på bildene hennes i kamerarullen min. Nå kan jeg bare be for henne, og gjøre mitt beste for å være halvparten av den personen hun var. Verdsett hvert sekund du har med foreldrene dine. Å se deres lykke og skape minner med dem er mer verdt enn noen sum penger i verden. Jeg savner deg, mamma. ❤️