En stor ting for meg i voksen alder har vært å innse at jeg bare kan «oppføre meg normalt» så godt jeg kan og ikke bekymre meg mer enn det. Altså: prøv å være snill, høflig, hensynsfull, ikke såre noen hvis mulig, være villig og i stand til å engasjere meg i konflikter med folk jeg er glad i. Og selv da kommer ikke alle til å like meg, og noen ganger sårer jeg folks følelser, og det er faktisk bare en del av livet. Du vet ikke og kan ikke forutsi hvor andre kommer fra, og det er vanligvis ikke ditt problem hva de projiserer på deg; Empati er nødvendigvis ufullkommen. Jeg pleide å leve i konstant frykt for at jeg skulle såre noen ved et uhell, fordi for meg var det verste i verden tanken på å fornærme noen eller bli mislikt (bare klassisk people pleaser-greier). Men egentlig er det en utmattende måte å leve på og resulterer i konstant mild uærlighet. Måten jeg ønsker å leve på nå, er å bare være et anstendig menneske så godt jeg kan, akseptere konsekvensene av handlingene mine og be om unnskyldning når jeg tar feil.