Å skaffe seg rikdom kan virke som en rasjonell jakt i møte med et system som tilsynelatende er for håpløst ødelagt til å fikses. Men dette er en katastrofal feil, for selv om rikdom ikke blir konfiskert eller devaluert, vil tingene den kunne kjøpt nå eller før bare forsvinne, uansett pris.

Til slutt vil selv den rikeste mannen i Sør-Afrika eller Brasil, eller hvilken parallell du enn måtte bruke, ikke ønske annet enn at barnebarna hans kan få jobb med å designe romraketter, og dette vil være umulig, fordi det ikke vil finnes noe romprogram og ingen penger til å bygge det.

Ideen om at vi kan «vokse fra oss» dysfunksjon slik Elon Musk eller andre pro-AI-folk mener, er rett og slett bakvendt, med mindre du tror AI-en vil utslette menneskeheten totalt. Dysfunksjonen lever bokstavelig talt på vekst! Å vokse økonomien subsidierer den mer og åpner for nye urettferdigheter!

Disse mener jeg er både irriterende overbevisende og sørgelig undervurderte grunner til ikke å investere livsinnsatsen i næringslivet. "Kanskje det straussianske budskapet i Zero to One er at man ikke bør bli entreprenør."

Du vier livet ditt til å fremme rikdom, fremgang, velstand og teknologi, og sluttresultatet er at den amerikanske regjeringen kan finansiere 5 billioner dollar i velferds-/NGO-svindel per år i stedet for 2 billioner, mens du bor i et inngjerdet område med dine 3,2 barnebarn. Virker meningsløst.

Ingen husker de rikeste menneskene fra Romas sene dager, eller de beste akveduktbyggerne, hvis innsats til slutt var forgjeves. Vi husker de kristne fedrene og martyrene som la grunnlaget for det som kom etterpå, og bevarte det lille vi har igjen av Roma.

Vi husker også de strålende krigsherrene som ødela Roma. Også gyldig.