Kysset var friskt, salt og rensende, som en Ray Peat-gulrotsalat.  Beina hennes var som gulrøttene: faste og rette, som slynget seg rundt bena mine som rotsystemene til to tilstøtende trær.  Huden hennes var som kokosoljen: perfekt, eterisk hvit i nåtiden, men smeltet til usynlighet mens vi varmet hverandre.  Øynene hennes var som salt: den eneste geologiske delen av dette ellers biologiske øyeblikket, øyne myke som marmor, men spisse som de skarpe saltsteinene, øyne som ville leve lenger enn meg som granitt, øyne skinnende som de evige stjernene på himmelen, øyne jeg aldri ville glemme selv etter at jeg døde, øyne som var åpne, ser inn i mine egne åpne øyne.  Jeg vet ikke hvilken del av kroppen hennes som var som eplecidereddik. Likevel var det noe fiendtlig, men rensende som strømmet over oss, for så å dryppe ut igjen, og etterlot en dam av væske i bunnen av bollen da det var over.