Du forstår det egentlig ikke før det skjer. I dag møtte jeg en av hovedunderskriverne av det åpne brevet mot meg. Noen jeg hadde kjent i årevis og ansett som en fjern venn. Hun smilte, snakket om barna. Det er så lenge siden, sa hun. Hvordan har du hatt det, du vet, siden jeg måtte ta den stillingen på grunn av min funksjon? Jeg husker at jeg slo knyttneven mot veggen på et hotellrom i smerte etter å ha lest innleggene hennes. Jeg var utrøstelig. Så ja, det finnes et manus. Og slik vil det være. For dem og for oss.