Det går først nå opp for meg at min æra som boy momming nærmer seg slutten. Alltid noe bittersøtt over hvordan de vokser litt mer når neste kommer, og denne gangen en søster. Den eldste sa til meg at jeg ikke skulle være trist over at han vokser opp. Jeg sa til ham at en dag vil han forlate redet slik fuglene gjør, og da vil jeg bli litt trist. Han skjønte ikke at han måtte dra, og forsikret meg om at det ikke ville skje. I mellomtiden planlegger han også reisen til Mars.