Det viktigste spørsmålet ved å studere historie og individuell psykologi, «hvordan er det å være deg?» blir overskygget når jeg blir besatt av en forestilling om at man må være et godt menneske etter mine lokale standarder, i stedet for hvordan man får ting til å fungere.

Et første steg mot forståelse er å gi slipp på å være meg, våkne opp fra transe av mitt miljø, min moral og sivilisasjon. Hvordan kan jeg bli noen andre? Hvordan kan jeg bli multitudes? Finnes det en vei til å bli alle?

Noen av de mest betydningsfulle samtalene i livet mitt har vært med mordere, med soldater, høytstående politikere, sufier, folk uten hemninger som holder andre trygge rundt meg, og 94 % av dere.

Fortidens humaniora lærte om sjelens dybde, vold, ambisjon og lidenskap. Hovedrollen til dagens humaniora ser ut til å være å innprente en sosialisering som gjør oss ufarlige for hverandre, men også maktesløse til å forstå hverandre.