Jeg tenker stadig på Europaturen min med tristhet. Det føles som om alt er nedstrøms etter en økonomisk tilpasningsfeil, og at den feilen skjer nedstrøms en sivilisasjonskollaps. Halvlederindustrien i Europa pleide å være en solid aktør. Nå føltes det som om alle selskaper klamret seg fast for livet i stadig mer obskure deler av verdikjeden. Industriell kollisjonspute eller noe sånt. Mens resten av verden beveger seg mot å legge alt i lavnode-digitalt, mangler europeerne F&U-midler og prøver derfor å finne en nisje i en obskur prosess. Kineserne spiser dem levende. Europeerne har verken den tekniske muskelen til å forbli konkurransedyktige, eller den industrielle muskelen kineserne har til å bygge skala. Og i kjølvannet av det synker livskvaliteten tydeligvis. Byene deres føles uttømte, fylt med vandrende innvandrere som tar og tar fra velferdsstaten, velferdsstater som nå ikke lenger støttes av økonomisk vekst. Forstedene til Paris og Milano har FAKTISKE no-go-soner, ikke slik folk påstår at New York er. Det føles som om noe døde i den europeiske sjelen, og de bare kastet hendene i været og underkastet seg grov null vekst-sosialisme, hvor den eneste industrien som er igjen er turisme. Kanskje det var etterkrigstidens sykdom. Hvordan kunne du gå fra å styre verden til å bli kultivert Thailand? Jeg skjønner det ikke.