??? I de skyggelagte hallene i Berlins Pergamummuseum sover et stille vitne fra en by som ikke burde komme, fra Uruk, menneskehetens første ekte by, født for fem tusen år siden på de solbrente slettene i det sørlige Irak, da verden fortsatt var ung og selve skriften var et nyfødt mirakel. Der, under lag av støv og tid, børstet tyske utgravere bort århundrene og fant henne: en liten kalksteinsfigur, rolig, gåtefull, stirrende med store, ublinkende øyne som har sett femti århundrers navn være risset inn i henne, uten inskripsjon som forklarte hvem hun var: gudinne, prestinne, dronning eller noe enda merkeligere. Forskere argumenterer lavmælt; noen ser på Uruk-fruen, andre som en glemt guddom for hus og ildsted. Likevel gir hun ingen svar, bare det svake, forståelsesfulle smilet som har overlevd flom, brann og rikers oppgang og fall. De fleste som går forbi glassmonteren hennes legger aldri merke til henne i det tatt. Hun står blant høyere skatter, et stille spøkelse fra sivilisasjonens begynnelse, som skjuler sine hemmeligheter mens folkemengden jager etter mer kjente ansikter. Og så venter kvinnen fra Uruk, tålmodig som stein, og holder mysteriet om verdens første by i kurven av sine eldgamle hender.