Hvordan et enkelt tre påvirker en hel skog Suzanne Simard har fundamentalt endret hvordan vi forstår skoger. Gjennom tiår med feltforskning viste hun at trær er koblet sammen av omfattende underjordiske nettverk av mykorrhizasopper. Disse symbiotiske partnerskapene gjør det mulig for trær å utveksle karbon, næringsstoffer, vann og kjemiske signaler—noen ganger over store avstander og på tvers av artsgrenser. Hennes banebrytende artikkel i Nature fra 1997 ga det første klare beviset på at papirbjørk og douglasgran-frøplanter overfører karbon til hverandre gjennom soppforbindelser, med flyten som varierer avhengig av hvilket tre som er skyggelagt og trenger ressurser mest. Dette utfordret direkte det rådende synet på skoger som arenaer for nådeløs konkurranse. I stedet avslørte Simards arbeid samarbeidsdynamikk: eldre, hub-lignende trær – det hun kaller "Mother Trees" – er de mest sammenkoblede nodene i nettverket. De gjenkjenner sine genetiske slektninger, tildeler flere ressurser til sine egne frøplanter, og styrker til og med urelaterte unge trær, noe som øker skogens generelle motstandskraft. Det vitenskapelige miljøet omtaler nå i stor grad disse soppkoblingene som «Wood Wide Web». I dag har arbeidet hennes inspirert alt fra Avatar til den Pulitzerprisvinnende romanen «The Overstory». Hennes memoarer, "Finding the Mother Tree" ble en global bestselger og blir nå filmatisert med Amy Adams i hovedrollen. På bakken i British Columbia samarbeider Simard med urfolkssamfunn for å utforme hogstpraksis som skåner Mother Trees og urskogsnettverk. Tidlige resultater viser at disse områdene lagrer mer karbon, beholder mer biologisk mangfold og regenererer flere tiår raskere enn konvensjonelt hogde områder. Noen forskere advarer mot begreper som «mor» eller «kommunikasjon», og foretrekker strengt nøytralt språk. Simard hevder at de underliggende fenomenene—ressursdeling, slektsgjenkjenning og kjemiske alarmsignaler—er grundig dokumentert, og at stemningsfulle ord hjelper folk å bry seg om skoger de ellers kanskje bare ville sett på som tømmer. Med hennes egne ord: «Disse skogene kan gjenvinne sin kompleksitet og styrke, men bare hvis vi begynner å forvalte dem som levende, sammenkoblede systemer»