Før jeg fikk en pjokk, leste jeg noen foreldrebøker som sa at det er vanskelig for dem å si til en pjokk "ikke gjør X" - de fikserer egentlig bare på "gjør X"-delen av uttrykket så i stedet bør du fortelle dem hva de skal gjøre i stedet for hva de IKKE skal gjøre. dette er mer utviklingsmessig hensiktsmessig og vil resultere i mindre uønsket oppførsel "Ikke ta tak i kattens øre" -> "Åpne, myke hender med katten" "Ikke slikk gulvet" -> "Vi kan berøre gulvet med føttene og hendene" etc Jeg syntes dette virket rart og kontraintuitivt og... lener seg mot altfor ettergivende? Trenger de ikke å lære seg å ta et direkte "nei"? Men etter mange måneder med småbarnsforeldre på bakken, har jeg sett at dette prinsippet er helt sant (for barnet mitt). det er som å si «ikke gjør X» kaster en trolldom på ham som får ham til å bli besatt og gjentatte ganger *gjøre X*. og å omdirigere språket/instruksjonen min til hva han KAN gjøre føles som en fluktluke Det som føltes kontraintuitivt er nå veldig intuitivt for meg, og det blir sakte en annen natur i mine interaksjoner med ham