RIP Jim Watson. En påminnelse om at selv de som bygde den moderne vitenskapelige virksomheten ikke lenger er beskyttet av institusjonene de bidro til å skape. Jeg møtte Jim Watson et par ganger i løpet av årene da han ble interessert i noe av forskningen jeg gjorde. Ved hver anledning var han høflig, respektfull og dypt nysgjerrig. Jeg husker et lite møte hvor jeg presenterte arbeidet mitt – han deltok, stilte skarpe spørsmål og engasjerte seg i ekte, gjennomtenkte vitenskapelige diskusjoner med meg. I sine senere år ble han utestengt fra selve institusjonen han var med på å bygge. Arven hans ble slettet, karakteren hans redusert til overskrifter som stemplet ham som rasist og kvinnehater – mye av det basert på noen få tilfeldige bemerkninger og revisjonistiske synspunkter på æren for oppdagelsene hans. Hans vitenskapelige bidrag var blant de mest dyptgripende på 20-tallet. Å slette det er å slette grunnlaget for selve moderne biologi.