Jeg begynner sakte å innse at det «røde pille-oppvåkningsøyeblikket» som jeg og andre hadde etter orkanen Helene, er ekstremt sjeldent. Jeg var naiv som trodde at hvis du bare viste folk sannheten, ville de se det... og endre meningene deres. Jeg tok feil. Kanskje det er det skumleste å innse at noen mennesker ikke VIL våkne i det hele tatt. De vil heller være innhyllet i følelser enn å møte virkeligheten. Følelser er en trøstende, de er et varmt teppe hvor, uansett om du tar feil... du kan argumentere for at dine INTENSJONER er gode. De vil heller leve i følelsenes komfort enn å møte virkelighetens ubehag. Det er lettere å FØLE seg riktig enn å HA rett. Det er MYE lettere å være sint enn å være ærlig. Jeg begynner å forstå at en betydelig andel av folk jeg kjenner faktisk identifiserer seg som en bevegelse de tilhører. Så når fakta, sannheten, utfordrer noen del av den identiteten... Vel, da blir den informasjonen faktisk en trussel mot deres identitet. Så faktisk skjer det MOTSATTE av det jeg trodde skulle skje. Jeg trodde sannheten ville åpne folks øyne... men jeg undervurderte dramatisk hvor mye hardere folk klamrer seg til historiene som får dem til å føle seg trygge, selv når historiene er løgner. For når du først AKSEPTERER sannheten, kan du ikke glemme den. Du kan ikke sovne igjen, og dessverre har jeg innsett at det store flertallet heller vil fortsette å drømme. ...