For noen netter siden så jeg Eddie Murphy-dokumentaren Being Eddie på Netflix. Noen tanker... For det første, mann, den fyren er virkelig talentfull. Det finnes ingen som Eddie Murphy. Generasjonstalent. For det andre tok dokumentaren ikke opp noen av skandalene og kontroversene i karrieren hans. Ok, greit nok. For det tredje ba jeg kona mi om å kansellere Netflix, men hun gjorde det ikke. Tydeligvis liker barna Paw Patrol. Vel, den er kansellert nå, og det er fordi jeg så en film i går kveld som heter The Rip. Herregud, hvor korrupt er filmanmeldelsesbransjen? Den filmen var søppel. Dialog, skuespill, kinematografi, handling... alt var under gjennomsnittet på sitt beste, og likevel har den filmen 82 % på Rotten Tomatoes. For en spøk. For det fjerde endret Eddie Murphy latteren sin. Han ler ikke som før fordi han følte at latteren hans ble en gimmick. Han har faktisk endret måten han ler på. Det syntes jeg var interessant. Til slutt sa Murphy et par ting som virket veldig kloke for meg. Han snakket om hvordan han holder livet sitt sammen nå, og han sa at hvis man setter barna sine først, vil man aldri ta feil valg. Og dette... Han sa at når du ber, ikke be om suksess. Be om sinnsro. Jeg likte det veldig godt. Ønsker dere alle sinnsro. Her synger Randy Travis om den velsignede sinnsroen.