De siste årene har kvinnelige forfattere gjort familiestress-bekjennelsen til en høykulturell hjemmeindustri. Emily Gould fikk et mentalt sammenbrudd og finansierte et skilsmisseforsøk med folkefinansiering før hun forsonet seg med ektemannen. Honor Jones ødela i praksis familien sin fordi hun ville ha det morsommere. Få, om noen, av disse kvinnene hevder engang å lide under onde eller voldelige ektemenn, eller å være tynget av særlig grovt husarbeid. Denne sjangeren handler om å ha mot til å sprenge et normalt hjemmeliv i kvinnens navn som ønsker noe annerledes for seg selv: mental uavhengighet og rom til å tenke, med tid til å fokusere på profesjonelle mål. Hvorfor hører vi da så lite fra fedre som sliter med dette spørsmålet? De fleste av de kjente mannlige forfatterne man kan nevne—Knausgård, Updike—var utro, skilt, eller begge deler. Hva med de lei fedrene som fortsatt henger fast? Kan vi uttrykke bekymringene og ulempene ved farskapet, måtene det fortrenger vår uavhengighet og kreativitet på, i stedet for å sprenge familiene våre for romanmateriale?