I dag skulle egentlig være familietid hos pappa. I stedet befinner jeg meg tilbake på sykehuset sammen med ham. Tilbake til lysrørene og de stille gangene. Det ser ut til at et nytt opphold er på vei. Jeg blir her og sitter ved siden av ham. Mannen som bar meg gjennom hver storm vil aldri møte en alene så lenge jeg har pust i meg.