For tjuefem år siden var jeg en veldig tidlig bruker av noe av den originale dikteringsprogramvaren. Jeg grinder løs på en 250 MHz Pentium II, med nøyaktighet på omtrent femti prosent. Systemet var veldig primitivt, så du måtte lære deg å snakke på en måte det kunne forstå deg. Så diksjonen din ville blitt ganske skarp, nesten som en robot. Det skapte morsomme øyeblikk når du var sint eller spent mens du skrev en e-post. "Kona di er gravid? Du må være så glad," sa Spock, som om han snakket om hva som skal være til lunsj. Diktering i dag føles som magi sammenlignet med det. Det med teknologisk fremgang er at den bygger seg så mye opp over årene at du til slutt glemmer hva som er magisk.