Kommunisme er et samfunn der det å produsere gjør deg mistenksom, og behovet gjør deg dydig. Jo mer du skaper, jo mer blir du anklaget for utnyttelse. Jo mer du mangler, desto mer blir du behandlet som moralsk berettiget til det andre har fortjent. Rikdom behandles som bevis på skyld, mens behov behandles som et moralsk krav på andres liv. I det systemet blir ikke kompetanse beundret, den er målrettet. Uavhengighet feires ikke, det fordømmes som egoistisk. Det produktive individet blir et problem som må styres, beskattes, reguleres eller ofres «for det større gode». Samtidig blir avhengighet hevet til en dyd, fordi behov er den eneste statusen som gir moralsk immunitet. Hvis du ikke er en offerparasitt, er du en skurk som skal ofres. Hvis du nekter å spille offer, blir du anklaget for grusomhet. Hvis du lykkes, får du beskjed om at suksessen din blir stjålet. Systemet kan ikke tolerere selvstyrte, selvopprettholdende individer, fordi deres eksistens avslører løgnen om at behov skaper berettigelse. Det er ikke en feil. Det er systemets moralske kjerne. Kommunismen har ikke som mål å eliminere fattigdom ved å skape produsenter. Den har som mål å eliminere produsenter ved å moralisere fattigdom. Resultatet er ikke likhet, men et kappløp mot bunnen, håndhevet av skyld, tvang og den langsomme ødeleggelsen av stolthet, ansvar og opptjente prestasjoner.