Moderne kultur antar stille at fortreffelighet er summen av disiplin, effektivitet og kompetanse. Hvis det var sant, ville historien vært fylt med legender om administratorer: menn som holdt imperier i gang, løste problemer, gjennomførte planer og holdt alt sammen gjennom ren pålitelighet. Men det er det ikke. Disse livene ender på samme måte: Et avsluttende prosjekt fullført, en kort applaus, og en rask forsvinning inn i minnet. I mellomtiden døde Aleksander den store som trettitreåring, og verden begynte straks å fortelle historier om ham. Historier så merkelige og overdådige at moderne lesere avfeier dem som fantasi: Alexander som stiger mot himmelen, snakker med profetiske trær og får et glimt av kosmos' struktur. Hvorfor ham? Hvorfor ikke de utallige disiplinerte, intelligente mennene som bygde systemene Alexander brukte? Det er her det moderne sinnet nøler. For å svare på det spørsmålet tvinger oss til å konfrontere noe vi sjelden tenker på lenger. Hva en legende egentlig er, og hvorfor vi sluttet å lese dem. I dette essayet ser vi på legendene rundt Aleksander, ikke for å analysere livet hans, men for å forstå noe større: Hvorfor oppstår legender i det hele tatt, og hvilken sannhet har vi glemt fordi vi ikke lenger leser dem? Fortsett å lese historien nedenfor 👇