Det vanskelige med et regimeskifte er ikke å kvitte seg med lederen, men hva som skjer dagen etter. Historisk sett endte de fleste regimeskifter i katastrofe for både angriperen og målet. Midtøsten er det mest åpenbare og hjerteskjærende eksempelet. Hvis jeg skulle gjette, kan det venezuelanske regimeskiftet ende opp som en suksess for landet, en nasjon preget av korrupsjon og kriminalitet, og en alvorlig dysfunksjonell økonomi. Det vil sannsynligvis også ende opp som en suksess for USA, ikke bare ved å øke deres innflytelse i regionen, men også ved å sende et kraftig varselskudd til andre rivaler. Dette betyr IKKE at det samme bør skje i Iran, et regime bygget rundt religiøs ideologi, som har et mye sterkere grep om landet, et mektigere militær og et samfunn som er utsatt for maktkamper. Når feiringen er over, bør all fokus rettes mot å sikre en fredelig maktoverføring fra dagens venezuelanske militærstyre til en demokratisk valgt regjering. USA bør IKKE tvinge en leder på det venezuelanske folket, bør IKKE sende tropper på bakken, og bør IKKE vurdere å gjenta denne strategien på andre land. Dette kan ende opp som et sjeldent vellykket regimeskifte, la oss ikke rote det til.