Musks xAI signerte en avtale om innkjøp av gassturbiner med Sør-Korea, som avslørte de strukturelle kraftflaskehalsene som globale AI-datasentre står overfor. Den reelle begrensningen ligger ikke i fabrikkkapasiteten, men i de sjeldne grunnstoffene – rhenium, tantal, wolfram og andre nøkkelmaterialer i nikkelbaserte enkeltkrystalllegeringer, er den globale årlige produksjonen bare noen titalls tonn, og ekspansjonssyklusen er 10–15 år. Når etterspørselen etter AI-datakraft øker eksponentielt, har «dispatchable og raskt deployerbare baseload-strømforsyninger» blitt en knapp ressurs. Vind og sol er ustabile, kjernekraftsyklusen er for lang, og det finnes bare en realistisk løsning med naturgass + gassturbiner på kort sikt. Verdien av Sør-Koreas Doosan ligger ikke i omfanget, men i strukturen – den er ikke bundet av USAs militære forsyningskjede, og forsyningen av ingeniører er tilstrekkelig, noe som passer bedre til de tilpassede behovene til AI-datasentre. KI presser verden fra konjunkturproblemer til fysiske grenser.