I Europa har overregulering blitt en mafiavirksomhet som melker den virkelige økonomien som en parasitt: det er en klassisk beskyttelsesracket og utpressingsordning forkledd som lov. Regulering handler ikke lenger om sikkerhet eller standarder; Det er en utpressing der prisen for eksistens er en evig hyllest til en byråkratisk klasse som ikke produserer noe. Genialiteten til den moderne vesteuropeiske staten ligger i dens evne til å gjøre ikke-produktivitet til en obligatorisk tjeneste. Vi har nådd et punkt hvor det er mer lønnsomt å revidere en fabrikk enn å drive en. Denne parasittiske klassen har skapt en labyrintisk juridisk struktur så kompleks at ingen liten bedrift kan navigere i den uten å ansette «autoriserte» veiledere. Reguleringer er det ultimate konkurransehemmende våpenet. Store selskaper elsker dem fordi de har «compliance-avdelinger» som kan ta kostnadene. For oppstarten eller familiebedriften er et nytt EU-direktiv en dødsdom levert i en manilakomutt. Moderne «verdibasert» regulering er den nyeste utviklingen av beskyttelsesracketen. Det tvinger selskaper til å bruke milliarder på rent performativ rapportering, og leder kapital bort fra forskning og utvikling og inn i lommene til et «grønt» revisjonskartell som handler med moralske utsmykninger i stedet for faktisk miljøpåvirkning. Vi styres av folk som aldri har måttet betale lønn eller styre en forsyningskjede. For dem er en 500-siders regulering et «rammeverk»; For personen på bakken er det et kvelertak. Parasitten har vokst så stor at den nå tror det er kroppen, uvitende om at det er dens egen vekt som drar hele strukturen ned i jorden