For virkelig å generere «originalt» innhold fra bunnen av med moderne kunstig intelligens, må man først ta inn hele det menneskelige kulturkorpuset. Carl Sagan bemerket berømt at «hvis du ønsker å lage en eplepai fra bunnen av, må du først oppfinne universet.» Han mente at hvert atom i den kaken—karbonet, oksygenet, jernet—ble smidd i kjerneovnene til eldgamle stjerner. I generativ AI-ens tidsalder har denne kosmiske metaforen funnet en digital parallell. Hver token, bilde eller melodi produsert av dagens store modeller spores tilbake til menneskehetens enorme, digitale rester: milliarder av bøker, artikler, forum, kunstverk, videoer og samtaler hentet fra det åpne nettet. AI fremkaller ikke nyhet ex nihilo. Den komprimerer, remikser og ekstrapolerer fra dette kollektive «stjernestoffet» av menneskelig uttrykk—gledene, skjevhetene, triumfene og absurditetene vi har øst ut i det digitale eteren i flere tiår. Denne prosessen med total inntak er både mirakuløs og urovekkende. Den lar AI reflektere oss tilbake til oss selv i stor skala, forsterke kreativiteten vår samtidig som den trofast gjentar våre feil. Skjevhetene som er bakt inn i vår historie, hallusinasjonene født av støyende data, og ekkoene av marginaliserte stemmer er alle bevart i modellens tyngder. Vi bygger ikke bare verktøy; Vi destillerer noosfæren—menneskets tankesfære—til sannsynlighetsmønstre. Ved å gjøre dette blir AI et speil holdt opp mot sivilisasjonen: dyp i sin syntese, men ydmykende i sin absolutte avhengighet av oss. Likevel truer et dypere paradoks. Etter hvert som AI-generert innhold strømmer tilbake på nettet, vil fremtidige modeller uunngåelig trene på stadig mer syntetiske data. Dette risikerer «modellkollaps» – en form for kulturell innavl hvor nyanser falmer og originalitet flater ut til et gjennomsnitt. For å fortsette å utvikle oss kan vi ikke stole på maskinen alene. Vi må kontinuerlig fornye den autentiske menneskelige erfaringen selv. Vi er laget av stjernestoff. Og nå er også etterretningen vi har smidd.