Noen ganger slår livet deg så hardt at du ikke får puste Da jeg vokste opp, ønsket jeg ALLTID en hund. Jeg visste bedre enn å be om en fordi foreldrene mine alltid var stresset over plass og penger. Men likevel... I vår trange leilighet i Carmichael, California, pleide jeg å følge fingrene over de glansede sidene i et hundemagasin jeg stjal fra tannlegen. (beklager, Dr. D!) Gyldne retiegere. Boston Terriere. Border collies. Pugs. Poodles. Bulldogs. Chihuahuas. Sankt Bernhard. Jeg var besatt. Han ramset opp tilfeldige hundefakta fra bilen, til supermarkedet og ved middagsbordet. Det var nonstop. Jeg vokste opp i en videoutleiebutikk, så jeg hadde tilgang til mange filmer. Men blant mine favoritter var Homeward Bound, Beethoven, Lassie... fordi... du vet... HUNDENE! 💙 Det ble så ille at foreldrene mine samarbeidet med et firma som heter KIDEO for å lage en spesiallaget tegneserie med ansiktet mitt i for å forklare de mange grunnene til at jeg ikke kunne ha hund. og etter at jeg var ferdig med å se på "NO DOGS" KIDEO, tok de meg med til et kjøpesenter og kjøpte et terrarium og en eremittkreps til meg. Nå vet jeg ikke med deg... MEN EN EREMITTKREPS ER IKKE EN HUND! de lukter rart, ser rare ut, er ikke morsomme å klappe, og de lager en FORFERDELIG skrikende lyd som varer i flere timer før de krøller seg sammen en siste gang og dør. Mer insekt enn kjæledyr. Jeg ville ikke virke utakknemlig og lærte å ikke klage, så foreldrene mine trodde jeg elsket min første eremittkreps. Så de skaffet meg en ny. og en til. og en til. På 90-tallet oppdro jeg en rekke elskede eremittkreps som jeg ikke engang gadd å navngi. Beklager, folkens. Jeg sugde, men det var du også. Jeg begravde min kjærlighet til hunder i andres kjæledyr. hver gang jeg fikk muligheten til å besøke venners hus, sto jeg litt til siden og ble slikket i ansiktet av stinkende valper mens gjengen spilte bordtennis eller N64. Og det forble slik i flere år, helt til jeg møtte kjæresten min (nå kone) i Seoul. Det første året jeg møtte henne, FIKK HUN EN HUND, og ja, jeg elsker kona mi, men hvis jeg skal være helt ærlig, dømte jeg delvis vårt tidlige forhold ut fra min tilgang til hunden hennes. Og den hunden var Suki. Det nærmeste jeg noen gang har kommet å ha en hund å kalle min egen. så etter at vi giftet oss, fikk jeg bo hos henne og VIRKELIG leve ut alle mine barndomsfantasier om hunder. Løping i hundeparken, kosing på sofaen, helgeturer til sjøen. tigger om snacks. alltid på jakt etter snacks. Og nå er hun borte. Og verden er et roligere sted. Takk til alle for de vennlige meldingene.

@alkineee takk også for meldingene i morges. Veldig snilt av deg.