Foreldrene mine var veldig gamle da de fikk meg – midten av 40-årene. Gamle nok til at de var tenåringer under den store depresjonen. De hadde så mange sinnssyke historier om den tiden. Havregrøt til middag. Barn som sover 4 til en seng. Bestefaren min gikk ut på gaten om natten og lette etter sigarettsneiper slik at han kunne trekke ut nok tobakk til å rulle sin egen sigarett. Alle barna som gikk på jobb i slutten av tenårene og ga alle pengene sine til min bestemor som var enke, slik at hele familien kunne overleve. De var fattige. Et annet tema som alltid ga gjenklang fra disse historiene var at de «aldri gikk på nødhjelp». («Nødhjelp» var det de kalte statlige velferdsprogrammer den gang.) De var så stolte av det faktum. Det var skammelig å gå «på nødhjelp», og det gjorde de aldri. Hva skjedde med det Amerika?