En av de lengstvarende splittelsene i programmering er mellom statisk og dynamisk type. Jeg har hørt en million argumenter fra begge sider gjennom hele karrieren min, men sett svært få av dem overbevise noen om noe som helst. Som rasjonaliseringer forkledd som fornuft sjelden gjør det i trosspørsmål. Rytteren vil alltid rettferdiggjøre elefantens vei. Det betyr ikke at det ikke finnes folk som har byttet leir. Faktisk roper slike personer som regel de høyeste rasjonaliseringene av alle. Ofte med sjarmen til en livslang alteter som plutselig blir veganer, eller en tradisjonell bankmann som fikk flaks med krypto. Jo kortere troen, desto sterkere flammen. Personlig er jeg uten skam en dynamisk typetype. Det er derfor jeg elsker Ruby så utrolig mye. Den utnytter dynamisk typing fullt ut for å tillate den poetiske syntaksen som resulterer i så vakker kode. For meg ville Ruby med eksplisitt, statisk skriving vært som en salat med en kule iskrem. De passer bare ikke sammen. Jeg må også innrømme at jeg tidligere har omfavnet den evangelikale posisjonen for dynamisk skriving. Til det punktet at jeg led av en lidelse som er én sann påstand. Han ser mangelen på entusiasme for dynamisk skriving som et tegn på manglende utdanning, erfaring eller kanskje til og med kompetanse. Å, for en dumhet. Som å prøve å overbevise en introvert om at de virkelig vil like fester hvis de bare slapper litt av. At det faktisk er veldig gøy å være i fulle rom, i timevis, rope for å kommunisere, for hva med den stemningen! I disse dager har jeg lært å sette pris på mangfoldets prakt. Programmering ville vært en forferdelig oppgave hvis vi alle var bundet til det samme paradigmet. Menneskets natur er altfor variert til å akseptere en slik begrensning på sin kreativitet. Kan du forestille deg om all visuell kunst måtte gjengis i kubismens stil? Eller realisme? Eller alle romaner skrevet i den korte, direkte stilen til Hemmingway? For en kjedsomhet det raskt ville bli! Det ville ødelegge magien ved programmering. Denne unike sammensmeltingen av kunst og ingeniørkunst. Men det tok en stund før jeg kom til disse konklusjonene. Jeg er en tidligere løsningsterapeut. Så når jeg ser folk krysse hjertet i vantro over at noen, hvor som helst, kunne foretrekke JavaScript fremfor TypeScript, smiler jeg, og jeg husker dagene da jeg kjente igjen deres iver i speilet. Det betyr ikke at alle programmeringstilnærminger koker ned til like, men forskjellige tankesett. Det finnes grenser for denne relativismen. Men dynamisk vs statisk typing er sikkert innenfor sine rammer. Det samme gjelder funksjonell vs objektorientert programmering. Polakkene på begge disse aksene har vist seg å levere utmerket programvare gjennom tiårene (og forferdelige ting også!). Nå er folk velsignet med evnen til å uttrykke seg like godt fra begge sider. En slik ambidekster natur virker imidlertid sjelden, noe som vises i den totale vantroen som så ofte uttrykkes av begge sider om at den andre kan ha en rimelig posisjon. Jeg er ikke ambidextrøs. Jeg liker ikke statisk skriving, og objekter animerer mitt indre øye. Men jeg har lært å sette pris på at andre belyser sin kreativitet med like mye intensitet som jeg gjør min, ved å bruke funksjonelle programmeringsbegrensninger og eksplisitt stavede typer. Så lenge jeg aldri trenger å skitne til Ruby med typehint eller skrive all front-end-kode i TypeScript, kan jeg så godt sameksistere med de som elsker Go eller ikke tåler JavaScript. Leve forskjellen!