Da jeg var i Delhi, rundt 14 år gammel, startet jeg en NGO kalt Project Donate Life, som handlet om kadaverorgandonasjon. Jeg har alltid vært sint på unødvendig død. Hvis døden inntreffer, bør en person kunne velge å redde andre liv. I motsetning til i Amerika, er dette ikke et utbredt alternativ i India på grunn av sosiokulturelle problemer og infrastruktur på sykehusene. Jeg jobbet med dette, og kan snakke om hvor meningsfullt arbeidet vårt var. Jeg trodde '1 avdød donor kan redde 8 liv', noe som stemmer. men det er en underdrivelse nå, fordi primærcellene til pasientene hos Precigenetics også kan brukes til å redde DERES liv. Nå er det reelt rom for regenerativ medisin. Nå skal vi bruke celler og organoider for å oppdage nye måter å se på sykdom på, for å sanse hvordan ulike legemidler responderer på en pasients celler. Selv pasienter som ikke responderer, selv hudceller omprogrammert til å lage leverorganoider. Wow, for en ære det er å bygge denne motoren. Hele livet mitt har jeg visst at livet har mening. Å bygge et ikke-invasivt molekylært nanoskop har vært mitt livs ære.