Jeg lurer på hvordan et menneske finner seg selv sittende i den stolen foran den observerende verden i et øyeblikk av slik tyngde, så fullstendig blottet for empati, så tilsynelatende uhindret av andres lidelse, og så høylytt i møte med enkel ansvarlighet. Men som far til en datter vil jeg at du skal vite at jeg virkelig avskyr det du gjør mot så mange andres barn akkurat nå. Jeg avskyr din hensynsløse likegyldighet overfor døtrene som sto modig foran deg i dag, hvis øyne du ikke hadde verdighet til å se inn i; Kvinner hvis enorme helvete du kjenner godt, fordi du har studert det utallige ganger i ord, bilder og videoer. Det gjør meg kvalm til kjernen å vite at tusenvis av overlevende, jenter og unge kvinner ikke ulikt min datter, har opplevd ubeskrivelige redsler og finner i deg ikke en sterk og villig forkjemper, ikke en standhaftig kriger som vil gi dem rettferdighet, men en uventet, skamkastende avatar av mennene som mishandlet dem.