Jeg har tillitsproblemer – jeg tolererer ikke gjerdet eller halvparten av hva som helst Jeg gir det jeg får, og du får det du gir Jeg foretrekker å leve livet mitt slik, folk som ikke er der for meg 100 %, er bare ikke det jeg bryr meg om i livet, så jeg kutter dem ut kanskje det er en mestringsmekanisme for barndomstraumer, men det er alltid slik jeg har levd, og jeg foretrekker det slik De virkelige vennene jeg har kan i praksis være familien min, og familien jeg har enten vet at jeg elsker dem, eller så gjør de det ikke Å leve livet i skjærsilden av overfladiske forhold og falske vennskap gjør ingenting for meg og vil gjøre meg kvalm selvfølgelig kan jeg gjøre det – men jeg har allerede gått på skole og jobbet i bedriftsmiljøer og så videre, og det gjorde meg psykisk syk å være rundt slike folk så jeg er nå i den alderen og ressurssterkheten hvor jeg har luksusen av å kunne være så kynisk jeg vil Jeg trenger ikke å kompromittere mine relasjoner eller vennskap – så hvorfor skulle jeg det? Du kan alliere deg med meg eller forsvinne – det er veldig enkelt vennene jeg beholder blir mine brødre og søstre, og forholdene jeg har hatt kjenner ekte kjærlighet Alle andre som har et problem med meg, får kjenne at jeg spyttet mitt i ansiktet deres