Kortfilmen – noe som varer 10-40 minutter – er som en novelle. Godt utført – det er en kompakt karakterstudie som treffer et magefølt nivå. De forsvinner med streaming. De er flotte for nybegynnere – de var overalt på filmfestivaler før. Et par eksempler:

Denne filmen kalt Toyland kom fra Tyskland i 2007. Den varer mindre enn 15 minutter. Den skildrer en tragisk situasjon under andre verdenskrig – og hvis jeg skulle sagt mer, ville jeg røpet alt. For meg er dette noe som en fem siders Chekov-historie.

Denne filmen er en fransk/israelsk produksjon fra for noen år siden som heter Aya. I bunn og grunn ender en kvinne opp med å hente en dansker på flyplassen – til en musikkkonkurranse i Jerusalem. Han vet ikke at hun ikke er sjåføren hans, og du vet ikke hvorfor hun gjør det. De har en merkelig interaksjon over 35 minutter. Det finnes ingen moral i historien – bare merkelige mennesker i en uløst situasjon. Noe som kunne komme ut av en novelle av Zweig eller Turgenev.

Uansett – jeg vet ikke hvordan jeg skal promotere noe slikt, en sjanger som sannsynligvis har store problemer i strømmetiden. Men disse kortfilmene kan være veldig gripende. Og jeg håper folk fortsetter å gå på filmfestivaler slik at de blir sett videre. En siste film...

Dette er egentlig ikke en «kortfilm», men den varer bare 80 minutter, og det er regidebuten til Maren Ade fra Tyskland – og det er noe hun utviklet på filmskolen. Det er vanskelig å se på fordi man føler seg så dårlig for stjernen – som er en lærer som flytter til en ny by og rett og slett ikke klarer å få venner eller komme overens med folk. Men det er en ekte ting i livet, og veldig godt skildret her.