Jeg fløy for å besøke moren min tre ganger, fløy med henne for å se to nevrologer, og reiste til andre delstater for å bo hos familien. Hun dør av en nevrodegenerativ sykdom, 5 år med tester, fortsatt udiagnostisert. Jeg hjalp henne med husleien i 4 år for å være nær barnebarna hennes. Men den epoken tok nettopp slutt

Jeg visste da jeg vokste opp at jeg måtte lykkes for å kunne hjelpe til med å ta vare på mamma når hun ble eldre. Det klarte jeg. Men jeg har alltid sett for meg at hun ville kunne nyte pensjonisttilværelsen, ikke leve slik. Jeg er så sint for at ting skjedde slik. Morgendagen er egentlig ikke garantert.