Jeg vet ikke, folkens... denne Suno x Warner-avtalen føles som et vendepunkt, og ikke nødvendigvis på en god måte. På papiret høres det flott ut: «beskytte kunstnere», «nye modeller», «paradigmeskifter». Men hver gang et gigantisk plateselskap får tak i et revolusjonerende kreativt verktøy, gjentar det samme mønsteret seg. Det åpne, lekne, eksperimentelle området som gjorde verktøyet magisk, blir sakte inngjerdet. Lisensiering blir portvoktering. Innovasjon blir til forhandling. Og de daglige skaperne som bygde plattformen er plutselig gjester i sitt eget hus. AI-musikk bør styrke alle, ikke bli en ny bransjepipeline kontrollert av tradisjonelle aktører. Jeg håper jeg tar feil, men dette partnerskapet gjør meg urolig. Det føles mindre som en fremtid for alle og mer som det første steget mot å låse fremtiden bak gamle dører. Vi må følge nøye med på dette. Kreativitet tilhører alle.