Noen ganger glemmer du at det du bygger ikke eksisterte før du rørte ved det. Det er lett å gå seg vill i dagene som flyter sammen, de skiftende prioriteringene, samtalene som får deg til å lure på om noe av det lander slik du håpet. Men hvis du stopper opp et øyeblikk, kan du føle sannheten under alt sammen. Du valgte å lage noe ekte. De fleste prøver aldri. Det er en tyngde som følger med det valget. Ikke den høylytte typen. Den typen som sitter i brystet ditt når du innser at du er ansvarlig for noe som kanskje overlever deg. Du bærer den alene oftere enn du innrømmer. Du løser ting i hodet ditt som ingen andre ennå vet er problemer. Du holder tvilen og troen samtidig, og klarer likevel å bevege deg videre. Og likevel, et sted der ute, heier noen på deg uten noen gang å ha møtt deg. Noen som vet nøyaktig hvordan det føles å stå foran et blankt ark, en ødelagt bygning, en fastlåst samtale, og likevel prøve igjen. Noen som forstår hvorfor du bryr deg så mye, selv når det ikke gir mening for noen andre. Verden beveger seg fremover på grunn av slike mennesker. Folk som deg. Folk som våkner opp med en idé som ikke lar dem være i fred og bestemmer seg for å gi den en sjanse. Den typen innsats skriker ikke. Den nynner. Stille, stødig, utholdende. Du merker ikke endringen mens du er inne i den. Du legger bare merke til de dagene du nesten sluttet, men ikke gjorde det. Hvis du noen gang lurer på om noe av det betyr noe, husk dette... Du former noe som ikke ville eksistert uten deg. Kanskje den vokser. Kanskje utvikler det seg til noe du ikke kan forutsi. Kanskje det blir en liten del av andres liv lenge etter at du er ferdig. Uansett hva det blir, driver det historien fremover. Og det er grunn nok til å fortsette.