Å skylde på milliardærer for alt er den politiske versjonen av å skylde på været. Det er en unnskyldning som fjerner innsats, ansvar og grunnleggende økonomi fra ligningen. Leien er ikke høy fordi det finnes noen få velstående mennesker. Den er høy fordi de samme politikerne som roper om rettferdighet blokkerer bygging, begrenser tilbudet og blåser opp kostnadene gjennom regulering og regulering. Matvarer er ikke dyre fordi noen i en herregård ønsker det. De er dyre fordi politikken hun støtter øker energikostnadene, begrenser produksjonen og legger til påbud i alle deler av forsyningskjeden. Det er ikke nok jobber fordi samme klasse politikere gjør ansettelser risikabelt og dyrt. Folk føler seg utrygge fordi aktorene nekter å reise tiltale. Trafikken er forferdelig fordi infrastruktur tar tiår å godkjenne. Helsetjenester er dyre fordi systemet er designet rundt byråkrati, ikke pasienter. Biler og hus koster mer fordi politikere behandler knapphet som en dyd og byråkrati som en moralsk prestasjon. Det er nesten imponerende å se en folkevalgt peke på hvert problem skapt av hennes egen ideologi, og så late som om saken er folk som ikke har noe med det å gjøre. Det finnes et enkelt svar. Det er bare ikke den hun vil at du skal legge merke til.