Etter hvert som risikokapitalen skaleres, tipper balansen fra idiosynkratisk risiko til systematisk risiko. - Idiosynkratisk risiko / generering av alfa via investeringer med høye nivåer av iboende/spesifikk risiko. - Systematisk risiko / generering av beta via eksponering mot kategorier derisk av momentum. Derfor er strategiene veldig forskjellige: Små VC-er søker særegenhet gjennom nye tilnærminger til opprinnelse, og håndterer den tilknyttede risikoen med porteføljedesign. Drift utenfor ledningen. Store VC-er har som mål å dominere åpenbare kategorier via merkevare- og nettverksfordeler som øker deres tilgang til avtaler. Dominerende inne i ledningen. Forventningene er åpenbart også forskjellige: Små VC-er må levere imponerende kontant-på-kontanter-multipler (f.eks. >5x er bra) på en rimelig tidsskala. Jo mindre fondet ditt er, jo lettere blir det. Store VC-er må levere rimelig IRR, der jo større fondet er, jo lavere vil forventningen være (f.eks. >14 % er akseptabelt for fond på flere milliarder dollar). Risikobalansen og avkastningsforventningene er til en viss grad et spekter. Imidlertid har bedrifter en tendens til å bygge menneskelig kapital rundt en strategi, som derfor er mer binær av natur. Det er umulig å være en liten og uteliggerorientert, og samtidig vinne konkurransedyktige avtaler. Det er umulig å være stor og momentumorientert, og samtidig finne ekte uteliggere. Den mest elendige oppførselen kommer fra VC-er som er forført av livsstilen og statusen til den store VC-spilleboken, og prøver å oppnå den med små VC-ressurser. Oftere enn ikke blir de brukt av de store VC-ene for dealflow og kastet til side som utslitte skall når de ikke kan skaffe et fond 2.