Etablerte VC-er og LP-er som snakker om VC i form av "tilgang" optimaliserer for et nullsum, begrenset spill. Fallet i aktivitet er et direkte resultat av at dette blir den dominerende strategien (når det gjelder dollarvolum og utbredelse i diskursen). Etter den etablerte aktørens syn tiltrekker merkevare- og nettverksmakt seg de beste tilbudene i hver syklus, i den grad de vil ha de mest åpenbare/lesbare mulighetene. (Den keynesianske skjønnhetskonkurransen: hvordan risikokapital handler om å mememe deg til en lav kapitalkostnad i stedet for å finne de beste selskapene.) Hvis du skaper kunstig knapphet («de beste oppstartsbedriftene er i SF») og fokuserer på muligheter («AI vil redde verden»), begrenses mulighetssettet og lesbarheten mangifiseres. Dette er en grov forvrengning av risikokapital, designet for å tillate etablerte markedsfangst; opprettholde "tier 1"-status via narrativ dominans. Selvfølgelig fungerer ikke risikokapital på den måten; skjønnhetskonkurransen er en luftspeiling. Storhet er uforutsigbar og idiosynkratisk. Suksesshistorier er uteliggere. Antimønstre hersker. Jo mer risikokapital sprer seg gjennom bransjer og markeder; jo større rekkevidde av hva som blir finansiert; jo lengre hale av ekstreme utfall. Hvis du spiller "venture classic", er dette hva du bør optimalisere for: det utrolige mangfoldet av potensielle muligheter som ennå ikke er oppdaget. Kjernen i dette problemet, og hvorfor det er så problematisk, er hvordan det påvirker opprinnelsen: På den ene siden vil de etablerte selskapene (som håver inn milliarder av dollar hvert år) ofte si "VC trenger ikke mer kapital, det trenger flere flotte selskaper!" På den andre siden har mindre firmaer (som setter seg som mål å finne ekte uteliggere og nye ideer) vanskeligere enn noen gang med å skaffe penger. Den eneste måten å forklare denne dissonansen på er å følge insentivene og innse at de tilgangsorienterte etablerte ikke ønsker, og ikke drar nytte av, et større sett med muligheter. De er fanget av et innovatørdilemma der det er å foretrekke å dominere et mindre sett med muligheter enn å se deres relative ytelse erodere mot den mye større muligheten. ...