Hva om Interstellar ikke er en historie om menneskeheten som når stjernene, Men en historie om en manns sinn som nådde fred i øyeblikket før døden? Tenk deg at Joseph Cooper aldri overlevde oppdragets oppskytning – at den voldsomme ristingen, det øredøvende brølet og det hvite lysglimtet som fylte cockpiten hans ikke var begynnelsen på en reise, men slutten på livet hans. Og at alt som følger – ormehullet, Gargantua, den femte dimensjonen – er en siste, kollapsende drøm om et døende sinn som prøver å forstå sin egen utryddelse. Interstellar begynner med en selvmotsigelse: menneskeheten forbereder seg på å forlate en døende planet mens den blir knust av det samme forfallet som den prøver å unnslippe. Det er en poetisk symmetri – arten som kveles under sitt eget støv, mens den drømmer om ren luft på en annen verden. Men kanskje den sannere tragedien ikke ligger i selve overlevelsesoppdraget, men i ideen om at vi kan dø før vi i det hele tatt tar av. I denne linsen er Coopers lansering ikke fysisk avgang, men psykologisk frigjøring – en metafor for terskelen mellom liv og død. Kaoset ved oppskytingen smelter til stillhet, og plutselig er han vektløs, løsrevet fra jorden, løsrevet fra tiden. Denne overgangen – fra støy til stillhet – føles mindre som å reise ut i verdensrommet og mer som å krysse inn i evigheten.