Mange av dere vet at min AI- og kunstklasse @NYUStern krever at MBA-studenter bruker AI. Mens en tredjedel av klassene gjenstår, dukker det opp noen tidlige leksjoner fra undervisning med AI for meg: 👇 1) elevene oppdager at AI ikke skaper for dem; den gjenspeiler dem. Kvaliteten på spørsmålene deres, innrammingen og nysgjerrigheten avgjør kvaliteten på det de får tilbake. De lærer at kreativ kraft nå ligger i dialogen i stedet for resultatet alene. 2) når AI kan skissere, skrive, komponere, illustrere eller kode umiddelbart, konfronterer elevene den svært ubehagelige sannheten at teknisk mestring alene ikke lenger skiller dem. De må finne mening, smak og konseptuell dybde: alle menneskelige elementer som motstår maskinen. 3) studentene kommer til å se forfatterskap som utvalg, innramming og intensjon snarere enn rå produksjon. De spør hva som er verdt å lage når alt kan lages umiddelbart. De blir redaktører/filosofer i stedet for forfattere. 4) de lærer håndverket med samarbeid mellom å la maskinen gå og kutte den av. AI belønner nysgjerrighet, skepsis og iterasjon. 5) Den dypeste leksjonen kan være eksistensiell: Når elevene ser alt som kan automatiseres, definerer de hva som ikke kan. I klasserommet så langt har jeg funnet ut at grensen for AI blir et speil av menneskelig kreativitet. 👀 I et annet innlegg vil jeg dele leksjoner for professorer og utfordringen med å tildele oppgaver når studentene står fritt til å bruke AI. Dette er en modig ny verden elevene mine og jeg utforsker her. 💫