Som tidligere konkurranseprogrammerer gir dette meg gåsehud og markerer mitt Lee Sedol-øyeblikk. De dagene og nettene som ble brukt til å male problemer – som startet i forvirring og svette, og endte i spenning og en følelse av prestasjon – kan nå lett knuses av dagens språkmodeller. Dette er ganske bittersøtt, ettersom jeg nå også koker de samme modellene som kan slå mennesker på flere og flere domener. Men livet bare går videre, som alltid. Modeller vil fortsette å bli smartere og mer kapable, og menneskeheten i det 21st århundre vil finne nye måter å leve meningsfulle liv med disse modellene.