Hver gang jeg snakker med en leietaker jeg kaster ut, vil alle uten unntak at jeg (advokaten) skal vite at de er en god person. Det sterke menneskelige ønsket om å bli hørt. Det er ikke noe jeg forventet da jeg først begynte å fokusere på utkastelser. Leietakere vil dykke ned i intime detaljer om hva som skjedde, gi meg 10-års tidslinjer, gå tilbake til tidspunktet de signerte leieavtalen, etc... I mellomtiden vil jeg bare snakke med dem om den kommende rettssaken eller prøve å avgjøre saken. Spiller ingen rolle - de vil fortelle meg sannheten sin først. Det er en nødvendig del av ritualet. Det spiller ingen rolle om det har noen innvirkning på saken, på forhandlingene, mange ganger er det ikke engang relevant for noe. De ønsker å bli hørt. Noen ganger driver dette ønsket om å bli hørt folk til å gå til rettssak og ikke slå seg til ro. Folk vil ha sin dag i retten, de vil ha dommen fra sine jevnaldrende (eller det tror de). Det er viktig for dem å vite at jeg hørte dem og forstå at de ikke er dårlige mennesker. De bruker usedvanlig lang tid på å fortelle meg sin versjon av hendelsene. Hvorfor de ikke betalte husleie, hvordan klienten min er den faktiske drittsekken, og hvordan det påvirket livet deres. Ingenting i historien deres får meg til å endre min posisjon. Om noe, å gi meg mer informasjon om deg gir meg en fordel senere. Men de må slippe det ut. De bærer historien som en byrde, og noen må lytte til dem losse den. Det er ikke unikt for leietakere. Det er sant for nesten alle parter jeg representerte i rettssaker. Jeg deltok i dusinvis i meklinger. Og nesten hver eneste gang bruker klienten min 30-40 minutter på å forklare mekleren i detalj hvordan den andre siden gjorde dem urett. Først prøvde jeg å fortelle kundene mine "mekler er ikke en faktafinner, vi betalte for 4 timer, ikke kast bort det på å prøve å overbevise mekleren om din versjon". Det hjelper ikke, hver side må få det ut av systemet sitt. De vil fortelle mekleren alt. Noen ganger skjer det i en telefonsamtale med en leietaker når vi først snakker oppgjør. Noen ganger skjer det i rettssalens gang rett før rettssaken. Det skjer mye foran en dommer når vi bare setter en rettssaksdato. De kan bare ikke dy seg - historien er ikke relevant for å sette en rettssaksdato, men de dykker ned i en tirade de har øvd på i flere dager før høringen. De vil fortelle lov- og bevegelsesdommeren, rettssalen, alle, hvorfor de ikke betalte husleie på 6 måneder. Deres versjon av historien om hvorfor de er en god, anstendig person. Dommeren lytter respektfullt, lar dem fullføre og sier så "takk frue, men det er ikke relevant for høringen i dag". Jeg måtte lære (og jobber fortsatt med det) hvordan jeg kunne gi dem plass til å losse og fortelle meg historien. Jeg jobber fortsatt med det. Det får meg til å tenke at folk kanskje bare trenger å bli hørt. Jeg lurer på hvor mange parter som ikke vil sende inn/saksøke hvis de blir tilbudt muligheten til å bli hørt av noen, hvem som helst egentlig.