Å delta på GTC er en opplevelse man bare får én gang i livet. Dette var første gang jeg kunne delta fysisk på GTC. Du må forestille deg det slik: alle gatene rundt lokalet er stengt; det føles som om halve byen har blitt et NVIDIA-arrangement. Om kveldene samles folk for å diskutere det de har hørt; i løpet av dagen er det utallige workshops og foredrag, ispedd utallige selskaper – som Lenovo, AWS, Azure, Mercedes, Coreweave og mange andre – i praksis alle som er involvert i "AI" i enhver kapasitet. Hele GTC startet i en arena fylt med stadion (20 000 mennesker, hvis jeg husker riktig), hvor publikum lyttet trollbundet til ordene til Jensen Huang. Hovedtalen startet på en episk tone og ble avsluttet med en melodisk utsmykning. I mellomtiden var det økter hvor deltakerne kunne engasjere seg direkte med Jensen under spørsmål og svar – spørsmål han svarte på med sin karakteristiske humor. Du tilbringer hele dagen på farten, møter nye og fascinerende mennesker, deltar i utallige spennende samtaler, og – fra morgen til kveld – fordyper deg dypt i temaet og sliter med fremtiden. I morgen klokken 09:00 er jeg satt opp til en samtale med Kris Briski fra NVIDIA; det vil bli fulgt av en rekke andre arrangementer, og på fredag – for aller første gang – skal jeg ta en rolig tur til flyplassen i en FSD (Full Self-Driving) bil. Selv nå kan jeg likevel si at hele GTC-opplevelsen har vært overveldende. Jeg trenger fortsatt litt tid til å bearbeide alt og vil skrive en full oppsummering etterpå. Men det jeg opplevde her overrasket til og med meg. Det er *følelsen* – den unike karakteren til arrangementet – noe man vanligvis forbinder med fotballkamper eller store sportsarrangementer: den påtakelige følelsen av eufori og spenning. Jeg hadde aldri forventet å oppleve det på en teknologikonferanse, og det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Forresten: Jeg kommer tilbake til California i mai for å delta på Google I/O – og forutsatt at alt går etter planen, vil jeg også gjøre et stopp i Beijing i april i mellomtiden. Men jeg skal fortelle deg om det når tiden er inne.

P.S.: Sannheten er også at sammen med alle profesjonelle influencere og journalister, føler jeg meg noen ganger som en amatør. Men hei – alle starter smått, ikke sant? :)