Irans kvinner bærer nasjonen sin på ryggen. I flere tiår har de vært utsatt for undertrykkelse, vold og et overveldende system av kjønnsapartheid. Og de har klart det, gjennom alt dette, å holde familiene og lokalsamfunnene sine samlet. Alle disse prestasjonene er utført av iranske kvinner som bor i Iran, ikke i diasporaen. Iranske kvinner har blitt flertallet av universitetsstudentene og en dominerende tilstedeværelse innen mange realfag, inkludert medisin, naturvitenskap og ingeniørfag. De har publisert omfattende i medisinske forskningstidsskrifter, ingeniørtidsskrifter og tidsskrifter innen anvendt vitenskap, ikke bare i Iran, men over hele verden. Kvinnene i Iran utgjør nå omtrent halvparten eller mer av leger, spesialister og medisinske forskere i Iran. Iranske kvinnelige regissører, klippere, filmfotografer og produsenter har vunnet store internasjonale priser. Iranske kvinner har konkurrert på høyt nivå og vunnet priser og trofeer i taekwondo, klatring, skyting, sjakk og bueskyting. Iranske kvinnelige fjellklatrere, klatrere og utholdenhetsutøvere har stille og rolig slått rekorder med liten statlig støtte. Iranske kvinnelige advokater, journalister og aktivister har dokumentert henrettelser, forsvart politiske fanger og avslørt overgrep mot mindreårige og kvinner. For dette har de blitt fratatt advokatbevillingen, torturert, fengslet og henrettet. Siden 1979 har kvinnene i Iran ledet protester, definert protestsymboler og omformulert det politiske språket. Iranske kvinner har prestert bedre utdanningsmessig enn menn, opprettholdt familier økonomisk, ledet kulturelt og moralsk, innovert vitenskapelig og motstått politisk, alt mens de har levd under et av verdens mest juridisk restriktive kjønnssystemer.