Bursdagen min ga meg kreft Jeg visste ikke om jeg ville nevne dette offentlig, men jeg får stadig spørsmål om helsen min. La oss bare si at det har vært noen interessante måneder. I midten av september gjorde korsryggen vondt, så fastlegen min meldte meg opp til fysioterapi. Jeg fortsatte med det i fire timer til ryggen ikke orket mer. Forsikringen godkjente endelig en MR i midten av oktober og fant to utbulende skiver i korsryggen. Etter noen mislykkede besøk på legevakten og legevakten, godkjente forsikringen den 5. november endelig en ryggspesialist til å gi meg epiduralsprøyter på disse skivene, noe som burde ha løst problemet. I stedet føltes ryggen min bare verre. Gjennom hele oktober klarte jeg knapt å forlate huset bortsett fra til legetimer. I begynnelsen av november klarte jeg knapt å forlate sengen. De bestilte et nytt sett med epidural, men jeg fikk endelig time hos en topp nevrolog. Det var fredag 21. november, bursdagen min, og nevrologene fant snart ut at det ikke bare var utbulende skiver. Hun sjekket meg umiddelbart inn på sykehuset ved siden av, og de tok alle slags tester du kan tenke deg. (Den nevrologen var den eneste som syntes det var merkelig at jeg hadde gått ned 13 kilo på 2-3 måneder.) Etter flere timer informerte legevaktslegen meg om at jeg hadde kreft som løp opp og ned ryggraden og nå hadde flyttet seg inn i ribbeina. Kreften kom sannsynligvis fra et annet sted (som tykktarmen, lungene osv.), så den var egentlig over hele kroppen min. Forståelig nok trodde jeg at jeg skulle være død om en måned eller to. Testene fortsatte, og lørdag 22. november hadde et stort team av leger et møte og begynte å tro at jeg hadde multippelt myelom, en sjelden blodkreft som rammer enkeltbein i kroppen. De hadde bare funnet to svulster – en som fullstendig hadde ødelagt en brystvirvel i ryggen min, og en i en nakkevirvel (nakkevirvel). Det viser seg at The Big C ikke hadde meg på plass ennå. Første ting mandag 24. november utførte nevrologen en fem timer lang operasjon for å fjerne brystsvulsten, og satte inn staver og et bur for å koble virvlene over og under. Mens han var der, tok han en benbiopsi. Den vanskelige saken gikk perfekt. Kirurgen er en rockestjerne. Tirsdag 25. november utførte han den andre operasjonen for å fikse nakken min, som også gikk veldig bra. Og på onsdag ble det tatt en benmargsbiopsi fra hoften min. Siden da har det vært mye smerte, psykedeliske medisiner og tilpasning til tilpasset nakke og regulering. Med de reguleringene har jeg kunnet stå og bevege meg litt, sitte oppreist noen ganger (noe jeg ikke har gjort siden oktober), og til og med skrive dette lille brevet. Slik det er nå, skal jeg flyttes i morgen til et akutt rehabiliteringssenter, hvor jeg har omtrent 7-10 dager til å bygge styrke og gjenvinne evnen til å utføre vanlige oppgaver. Deretter får jeg cellegift via injeksjoner/piller, en metode som sannsynligvis ikke gir hårtap og andre vanlige symptomer. Ifølge min onkolog og mange andre eksperter har multippelt myelom for øyeblikket noen av de beste resultatene for kreftbehandling. (De tror fortsatt at det er typen jeg har, og benmargsresultatene bør snart bekrefte eller avvise det.) Alt jeg kan be om er deres bønner og en hel haug av dem. De har gjort en stor forskjell. Takk.