Jeg innser at ingenting er tilfeldig, virkelig ingenting. Alt som har skjedd i livet mitt var nødvendig og essensielt. Tidligere trodde jeg at jeg hadde nådd bunnen, bare for å oppdage at det ikke var bunnen i det hele tatt, det var et annet, dypere lag jeg ikke visste om. Jeg hadde til og med forferdelige tanker, men til slutt innser du at et slags lys skinner selv der du tror mørket er absolutt. Øynene dine venner seg til fraværet av lys, rhodopsin slår inn, og litt etter litt begynner du å se konturene der du før ikke så noe. Og slik startet jeg igjen, sakte klatret opp skråningen igjen, kun ledet av måneskinnet. Noen ganger blir månen full, og i løpet av de få dagene lar den deg nesten igjen smake på hvordan det føltes å gå i sollyset. Men så, på et tidspunkt, står solen opp, til tross for alt, til tross for alle. Nøkkelen er å være klar til å ønske det velkommen tilbake i livet ditt, selv om du da allerede har blitt vant til totalt mørke.