Jeg elsker å ta retreater på klostre og vakre sentre. Men hvis du aldri har tatt et solo-tilfluktssted i villmarken, kan jeg ikke anbefale det nok. Jeg tror vanlig menneskelig bevissthet er nærmest i den sammenhengen. Og hvis du sitter stille lenge nok, vil dyrelivet bli vant til deg, og ganske snart vil de bare begynne å behandle deg som familie. Jeg tilbrakte 10 dager med å meditere i fjellet i fjor, og noen av mine favorittøyeblikk var interaksjoner med dyr. På kjøligere morgener kom et jordekorn og la seg ved føttene mine, i foldene på kappene jeg hadde på meg. Ved to anledninger fløy en fugl bort og satte seg på meg: en gang på fingeren min mens jeg prøvde å ta et bilde av en solstråle, og en gang på kanten av cowboyhatten min, i et par minutter. Jeg blir fortsatt emosjonell når jeg tenker på disse opplevelsene. Selvfølgelig har jeg ingenting imot å meditere på innsiden, eller sammen med andre mennesker! Men kanskje en fordel som prekyabuddha/eremittpraksis gir, er evnen til fullt ut å utforske konturene av en selvopplevelse uten forvirrende avbrudd eller uforvarende identitetssammensmelting. Ingenting driver frem det faktum at du er enhet med universet, slik naturen selv bekrefter det for deg.