Jeg er en tekno-optimist som standard. Jeg elsker teknologi. Det er det som gjør oss til mennesker. Det er slik vi utvikler oss og overlever som art. Men teknooptimisme har en todelt risiko: 1) Optimisme uten pragmatisme Nei - bare fordi du bygger det, betyr det ikke at de vil komme. Altfor ofte mislykkes teknologien, ikke fordi den er dårlig, men fordi den er tidlig. Feil formfaktor. Ødelagt go-to-market. Krever for mye av brukeren. De første bilene var farlige og upålitelige. De første smarttelefonene var trege og nisje. Hva endret seg? Apple laget ikke bare en telefon - den samlet musikk, design og intuisjon. Jobs forsto menneskelig atferd like mye som han forsto teknologi. Ken Kocienda, som bygde iPhone-tastaturet, var besatt av hvordan folk faktisk skriver: upresis, rask, emosjonell. Han innså at det å tvinge presisjon var feil mål. I stedet bygde han en illusjon av det: selv om du traff litt, forutsa programvaren hva du mente å skrive. Magien lå ikke i nøyaktighet - det var i selvtillit. Å skrive på glass føltes plutselig naturlig. Du stolte på maskinen. Det er nøkkelen: god teknologi møter folk der de er, ikke der vi skulle ønske de skulle være. 2) Glemmer at menneskets natur ikke forandrer seg Som Morgan Housel skriver i «Same as Ever», utvikler teknologien seg, men folk holder seg bemerkelsesverdig konsekvente. Vi ønsker fortsatt å bli respektert, elsket og trygge. Vi jager fortsatt status, overvurderer kontroll og forteller oss selv historier som gir mening til kaos....