I det siste har alle snakket om motangrep. Noen mennesker er tenåringer og har oppturer og nedturer, noen mennesker har vokst opp med blod og tårer, og noen mennesker har krøpet ut av gjørma og gått inn i stjernehimmelen. Jeg så gjennom fortiden min og fant ut at jeg ikke hadde noe å si. Jeg er bare en vanlig person. Vanlig familie, vanlig utseende, vanlige karakterer, vanlig erfaring. Det er ingen dag da du er så fattig at du ikke kan spise, Det er ingen legende om å være oppe sent og kjempe til daggry. Ingen brukne bein, ikke noe ødelagt verdensbilde. Jeg føler ofte at livet mitt er som en stille elv. Det er ingen store bølger, ingen fossefall, ingen tordnende svinger. Jeg pleide å tro at de "vanlige" var de største feilene i livet mitt. Men senere forsto jeg I dette livet trenger ikke alle veier applaus. Ikke alle dialoger må være klangfulle og kraftfulle. Ikke alle trenger å bevise seg i vind og bølger. Noen mennesker lever i stormen og blir tvunget til å vokse, Og jeg lever i en langsom tid, og blir stille bedre. Jeg husker ikke mange store øyeblikk. Noen ganger husker jeg ikke engang hva jeg spiste i går. Men jeg husker: Lyden av sikader som sakte stiger opp i luften en sommernatt En dråpe vann falt utenfor vinduet på en regnværsdag, og plutselig var verden stille...