Jeg sier dette som en katolsk kvinne som tar sin tro, sin historie og sitt ansvar på alvor: Jeg vil ikke stå sammen med noen bevegelse som huser antisemittisme. Ikke i kodet språk, ikke i ironi, ikke i «bare å stille spørsmål». Groyperne til høyre og de sosialistiske «dekolonisatorene» til venstre drikker fra den samme forgiftede brønnen. Våre grunnlovsfedre trodde på ytringsfrihet, og det gjør jeg også. Jeg vil ikke at folk skal deplattformeres, men jeg vil heller ikke at fanatikere skal settes på sokkel. De er frie til å skrike ut i tomrommet, men ingen bør gi dem troverdighet, legitimitet eller taushetens verdighet. Amerika har et unikt og spesielt forhold til Israel, et som ikke bare er forankret i sikkerhet, men i felles sivilisatorisk arv. En tro på menneskeverd. Rettsstaten. Livets hellighet. Historiens moralske vekt. Det jødiske folket har blitt gjort til syndebukker, slaktet, forvist og klandret for syndene i alle tidsaldre. Og hver gang spurte verden etterpå: Hvordan kunne dette skje? Hvorfor var det ingen som snakket før? Vel, dette er før. Jødene er våre brødre og søstre i historien om Gud. Israel er en venn og alliert. Og i Amerika fortjener jødiske familier å leve uredd, utrakassert og utruet.