Jeg skjønner at kjærlighet og familie ikke følger timeplaner, men noe med dette plager meg. Den første sannheten om foreldreskap er et sterkt ønske om å bli værende, og nesten så snart du blir forelder, er det en bakgrunnssmerte å vite at du ikke vil være der for alt, så mye som du skulle ønske du kunne. Å velge å få et barn på 70 baker i et tidlig farvel, og jeg kan ikke forene det med plikten til å møte opp. Virker ganske egoistisk.