Vest-Europa trenger ikke å erstatte befolkningen. Den må erstatte sin styringsklasse. Krisen er ikke demografisk, men moralsk og politisk. Problemet er ikke at europeerne sluttet å få barn, men at de som styrer dem sluttet å tro på sin egen sivilisasjon. Politikk for innvandring, familie og utdanning er ikke drevet av nødvendighet, men av ideologi – en ideologi om underkastelse. I flere tiår har vestlige eliter valgt å importere arbeidskraft i stedet for å fremme liv, å subsidiere avhengighet i stedet for å belønne skapelse, og å demontere identitet i toleransens navn. De gjorde nasjoner til markeder, kulturer til varer og mennesker til statistikk. Europa lider ikke av fravær av ungdom; den lider av fravær av syn. Kontinentet har fortsatt midlene til å komme seg – ressurser, intelligens og hukommelse. Det den mangler er lederskap som er i stand til å forsvare dem. Erstatningen som Europa trenger er ikke biologisk, men politisk.